Ja, Vi snakker her om den såkalte servituttrettslige og naborettslige tålegrense i servituttlova § 2, som er en såkalt rettslig standard, hvis rettslig innhold skal følge ”tida og tilhøva”. Dette er et prinsipp som også Høyesterett har lagt til grunn i saker helt tilbake fra 1920-tallet hvor det har vært strid om hvor langt en servitutt / rettighet gjaldt i det å tillate at ulike endringer i samfunnet også gjør at servitutten / rettigheten skulle følge med i tiden, men uten særlige ulemper for den som avga servitutten / servituttavgiver, jf Rt. 1924 s. 583 Solbakken.

Dette er servitutt-saker hvor det har vært strid om hvor langt en servitutt / rettighet gjaldt i det å tillate at ulike endringer i samfunnet også gjør at servitutten / rettigheten skulle følge med i tiden, men uten særlige ulemper for den som avga servitutten / servituttavgiver.

Når det gjelder hva som er i samsvar med tida og tilhøva, viser rettspraksis at denne rettslige standarden ofte tolkes til fordel for rettighetshaver, jf Rt. 1924 s. 583, Rt. 1937 s. 355, Rt. 1968 s. 695, Rt. 2007 s. 604 og Rt. 2015 s. 120. Det skal derfor etter gjeldende rett utviklet som rettslig standard i rettspraksis relativt mye til for at slik brukt i takt med tida og tilhøva blir urimelig overfor den annen part.

Jf også Gyldendal Rettsdata sine kommentarer til servituttlova § 2 :
”Forarbeidene fremhever som et viktig hensyn bak regelen at den skal bidra til en best mulig samlet utnyttelse av eiendommen, se Rådsegn 5 s. 35. Dette innebærer at begge parter, innenfor de begrensningene loven oppstiller om hensynet til den andre part, kan utvikle sin rådighet i takt med endringer i samfunnsforholdene. En adkomstrett kan etter omstendighetene utvikles til å omfatte nye typer fremkomstmidler, og endringer i samfunnsforholdene kan også tilsi at grunneieren får utnytte sin eiendom på nye måter som berører servitutthaveren. Forarbeidene går langt i å fremheve at rådigheten for begge parter skal tolkes i lys av en fremtidsrettet utnyttelse, og understreker at med de begrensningene som følger av § 2 første ledd, «skal både rettshavaren og grunneigaren ha frie hender til å gjera seg nytte av dei tekniske og andre framsteg som tida og tilhøva fører med seg».”